Må folk søke om å få kjøpe produktet ditt?

Speaker A: I dag har jeg lastet opp den første versjonen av det salgsbrevet som skal lede inn til en samtale med meg om noen har lyst til at jeg skal bygge deres salgsmaskin. Søknadsskjema. Og jeg har utformet de spørsmålene som skal være der. Psykologien i dette er jo å snu bordet sånn at i stedet for at jeg kommer til et firma, og så skal jeg bevise at jeg er verdt det, at de skal ville jobbe med meg, og det er en sånn oppoverbakke i den jobben. Så er målet her å snu bordet, turn the tables. Det heter jo ikke snu bordet på norsk, Gud vet hva det heter. Men i hvert fall å gjøre slik at når folk har kommet til meg via en eller annen kanal, de har hørt om meg, de har hørt podcastene mine, de har kanskje lest en bok jeg er ferdig med å skrive, og så ender de til slutt opp på salgsmaskinen.no og vet hva jeg står for, vet hva jeg kan og ikke kan, vet hva som er vanskelig, vet... Hvor mye det koster, og så er de interessert. Dette vil de seriøst se på om vi skal gjøre sammen. Da leser de det brevet, og så tenker de at denne samtalen vil jeg ha. Den er uforpliktende, bla bla bla bla bla bla bla bla. Men vil ha denne samtalen, og så tar vi igjen en søknadsprosess. Hvor hovedpoenget er? Du må oppfylle noen kriterier. Dine kunder må oppfylle noen kriterier for at de skal være gode kunder for deg. Du vil ikke ha de klagekundene, de som betaler lite og syter mye. Du vil ha gode, profesjonelle kunder kanskje. Kunder som ikke syns prisene dine er hårreisende. Kunder som har råd til det. Kunder som skjønner greia. Som ikke krangler på ting. Så det er en del kriterier sikkert som du kan stille deg. Og stille en del krav på hvem du tar inn som kunde. Da blir livet ganske mye bedre og morsommere, både for deg og for kundene. Så kan du bruke energien din på de kule kundene. De 20 prosentene som gir 80 prosent, sånn som det jo veldig ofte er. Så, som sagt, er førsteutkastet til salgsbrevet skrevet oppe. Så er ikke søknadsskjemaet der enda, men... Jeg har laget disse spørsmålene som er viktige for meg, for hvem som jeg tror jeg kan hjelpe, hvem det er vitsig å ha samtale med, så vi ikke kaster bort hverken min tid eller deres tid. Og så skal jeg skryte litt av den plattformen jeg har laget, Omumu, som ligger bak sansmaskin.no. Fordi nå som jeg har designet spørsmålene, så kan jeg bare si til Plåd eller ChatGPT eller hvilket som helst AI som kan kobles på Mumu, og det blir jo stadig flere, kan jeg bare si her er spørsmålene, lag søknadsskjema. Og så lager den det sånn at det som skal være avsjekkingsbokser, avsjekkingsbokser og radioknapper hvor du bare kan velge én ting, de blir radioknapper og det som er. Fritekstfelter, det blir fritekstfelter. Og at på slutten av dette så er det kontaktskjemaet, altså din kontaktinformasjon, det er den som fyller inn her. Og at når noen fyller inn så får jeg automatisk en melding der hvor jeg vil ha det, for eksempel på Slack eller SMS eller på e-post. Sånn at jeg umiddelbart kan følge opp veldig fort når noen faktisk går gjennom disse stegene. Og legger inn en søknad. Med vilje er det ikke fryktelig mange steg, og det er få fritekstfelter, men det er noen. Poenget er å heve litt terskelen før jeg skal bruke min tid. Hvis noen ikke gidder å skrive noen ord om hvorfor de vil jobbe med meg, da er det antageligvis ikke noe god match. Da er det ikke noe god match hvis de ikke gidder det. Hvis de bare er litt nysgjerrig, de har sikkert... De har kanskje ikke lest tingene mine, de er ikke inne i min verden enda, de bare kom over skiden og var litt nysgjerrige. Oi, her var det åtte steg i stedet for ett eller to, så orker de ikke, så gidder de ikke. Ok, men de vil jo ikke lagt igjen penger igjen senere heller, ikke sant? Så det er greit, vi må ikke være redd for å skremme bort dem, vi skal heve terskelen. Og det får meg igjen til å tenke på Dan Kennedy, som jeg sikkert kommer til å nevne igjen og igjen og igjen og igjen. Han har jo fram til helt nylig, jeg vet ikke om han har det fremdeles, jeg vet ikke om han lever ennå, det må jeg sjekke. Han solgte i hvert fall firma sitt til Russell Brunson, men uansett, det var en avsporing. Han hadde sånn at man måtte faxe ham, fram til i hvert fall nå nylig. For å få tak i han så måtte du klare å grave opp en fax, og det er fordi han er så berømt i denne verden. At han har en så høy tilstrømning av potensielle kunder at han har råd til å gjøre seg kostbar. Og vil jo bare ha det som absolutt vi har. Hvis du vil få gå gjennom den jobben nå, så vet du også hva han krever av penger, og det er jo en enorm mengde penger. Men så er det dette at dette kan vi ingeniøre. Til det kan vi begynne på den jobben som han har brukt mange tittals år på å bygge seg opp til den posisjonen. Men det er jo nettopp en sånn posisjon som en saksmaskin er laget for å bygge deg inn i. En posisjon der folk oppsøker deg og nærmest må søke om å få lov til å gjøre business med deg. Jeg tenker litt som en bank. En bank er jo også bare en bedrift som skal tjene penger. Men der må vi jage søk om å få lov å kjøpe produktene deres. Det er smart markedsføring. Det er smart markedsføring. Yes, det var litt sånn fra innsiden. Snakkes plutselig.