Frykten for kontorrotte-livet

Speaker A: Helt på begynnelsen av 2000-tallet. Jeg var ferdig på universitetet i Melbourne i sånn 2001, tror jeg. Ja, rundt der. Og da slo det meg med full kraft at jeg måtte begynne å jobbe. Som kontorrotte, og at jeg måtte ha et sted hvor jeg satt åtte timer om dagen og bygde noen andres drøm, var det jeg hadde tenkt så langt. Jeg kom til å bidra til noen andre, til det de hadde planlagt å bygge, og følte at det var å gå rett. Inn i en slags tvangstrøye. Jeg var jo i utgangspunktet livredd for studielån, for jeg tenkte at dette er jo bare å sette på seg håndjern. Og så så jeg ingen vei utenom. Så jeg studerte og fikk studielån, og da må man jo ha penger kommet inn. Så tenkte jeg, hvordan får folk penger inn uten å jobbe og uten å arve? Noen arver, men det var jo ikke noe arvemuligheter. Så jeg begynte å grave, og Google var ganske nytt. Og jeg hadde ingen som helst anelse, ingen peiling på forretningsdrift. Men kom jo ganske fort fram til at Hvis du ikke skal bytte tiden din mot penger, så må du ha et produkt. Du må ha et produkt du kan bytte mot penger. Og så var vi på vei inn i en sånn digital tidsalder, og etter ikke så veldig lang tid så fant jeg en fyr som hadde han hadde tatt gamle bøker som var gått ut, copyrightene var gått ut, sånn at hvem som helst kunne egentlig selge de. Og så var det jo folk som hadde begynt å digitalisere de allerede da. Så han lagde om gamle bøker til pdf'er, nedlastbare pdf'er, og så betalte han en såkalt copywriter, en som er god til å skrive sånn at det selger, for å skrive salgsbrev for disse gamle pdf'ene, som du jo egentlig også kunne finne gratis en del steder, bokselger da, ikke sant? Så veldig, veldig mange av de bøkene du kjøper, altså klassikerne, de er åpne, de kunne du solgt selv, du kunne trykket og solgt de selv, men du er villig til å betale for at noen andre gjør det, så jeg så på det som en slags distribusjonsledd. Så jeg kjøpte en pakke da, med en bok om å forbedre kommelsen, blant annet, men det var den som jeg virkelig jobbet med. Og så fikk jeg dette salgsbrevet opp å gå på nettet, på den websiden, på begynnelsen av 2000-tallet. Og så hadde Google, tok meg litt tid å skjønne hvordan de tjente penger, fordi alle andre hadde sånne store, stygge bannerannonser overalt, men Google, de hadde bare tekst. Og skjønte til slutt at, ja, men det er tekstannonser, kan det funke liksom? Da heter Google AdWords, nå heter det vel... Google Ads. Og så brukte jeg 1000 kroner på å kjøpe annonser hos Google til den websiden min som skulle selge denne pdf-en om å forbedre oppkommelsen din. Og da 1000 kroner var brukt så hadde jeg tjent 900. Tapt 100 kroner, men jeg hadde så fått smaken av en blod. Det kom en sjekk i posten fra USA, som gjør at jeg måtte gå på postkontoret og cash inn. Og det var jo da bare 100 kroner i minus, og jeg tenkte, ok, dette skal jeg lære mer om. Så jeg lærte at det litt sånn motintuitive var jo faktisk å putte en webside før salgsiden, hvor jeg tilbød noe gratis mot et gratis kurs. Tilbød et gratis kurs, mener jeg, mot e-postadressen. Bytte av verdi mot det å kunne ta kontakt med noen. Og det store, altså strategien i det, er jo at så lenge du må betale Google eller Facebook eller noen andre for å få folk til å se tingene dine, altså eier du jo ikke din egen distribusjonskanal når det gjelder å få kontakt med folk. Du må betale Google igjen og igjen, eller Facebook igjen og igjen, for å kunne få tak i de folka du har lyst til å snakke med, de som er interessert i det som du er interessert i, altså om du selger. Mens hvis du får e-postadressen deres, så har du betalt en gang, men etter det så kan du kommunisere med dem så mye du og de vil. Og da vil jeg bare skynde meg å legge til at du må sørge for at du blir en velkommen gjest, ikke en ubuden pest i e-postkassa. For du skal glede seg til å lese de e-postene du får fra dem. De skal, sånn som hvis du ser for deg at du sorterer... Posten over en søppelbøtte, vanlig vanlig post, ikke sant? Så går veldig mye post rett i søpplet, så er det noen du legger til side for å lese. Og sånn skal det være med de postene som kommer fra deg også. De skal være de som bare, åh, jeg leser de først, for det er gøy, underholdende, verdifullt. Men uansett, så har det en annen psykologisk effekt også. Når du, ok, du kommer til en webside, du trykker på en annonse, du kommer til en webside, Der står det at du kan få noe mot e-postadressen din, eller en slags transaksjon. Og det som skjer når du da legger inn e-postadressen din, så har du allerede momentum. Du har allerede sagt ja til denne personen en gang. Du er i ferd med å gjøre noe, sånn at det øker sjansene for at du gjør noe mer på neste side. Fint på e-post, gjorde at faktisk flere kjøpte umiddelbart på den neste siden. Og det var jo en stor aha. Og så kunne jeg følge opp med disse folka over tid og gi dem verdi, og samtidig si, hvis du vil ha enda mer, hvis du likte det der, så kommer du til å elske det jeg har til salgs. Sånn at det jeg oppdaget var at hvis jeg fulgte opp med folk i et års tid, på dag 1. Så da var det jo bare å skrive de e-postene som fulgte opp et år, og så gikk det automatisk. På den måten så bygde jeg opp en e-postliste på 60 000 mennesker den gangen, litt sånn utover 2000-tallet. Og denne businessen hadde jeg helt til fra jeg sluttet å studere, til vi hadde fått tre barn, hvor Google fant ut at de mente at annonsene mine brøt en eller annen retningslinje. Det hadde gått i år etter år etter år etter år, men så fant de ut det plutselig. Skrudde alle annonsene mine. Og jeg hadde en full jobb. Jobbet i et firma som heter Kodmaker som IT-konsulent. Og programmerer da. Og hadde overhodet ikke... Energi og tid til å ta tak i å krangle med Google eller sette opp noe annet. Så da døde det. Men i løpet av de årene da, så solgte jeg den ene pdf'en. Den ene pdf'en for tilsammen en halv million norske kroner. Som ikke var profit, det var omsetningen. Men allikevel, det... Dette var starten på min karriere i å automatisere salg, sette opp det som senere skulle bli salgsmaskiner, og som ledde til at jeg utviklet drømmeverket Vekst, som jeg skal ta vei gjennom veldig snart, tenkte jeg.