Begrensninger er din venn

Speaker A: I det siste så har jeg lest i boka Inside the Box, How Constraints Make Us Better av David Epstein. Og den setter i gang ganske mange tanker. Den handler i utgangspunktet om hvordan begrensninger skaper rom for kreativitet. Og jeg husker for mange år siden så leste jeg at Isabella Jende, romanforfatteren, hun skriver ca. en roman hver 18. måned. Og hun driver sånn skrivekurs og sa at hvis hun gir elevene oppgaven skriv om hva du vil, så er det jo ingen som klarer å skrive noe som helst. Det blir for stort, det blir for mange muligheter. Så det hun ofte sier er skriv om denne mursteinen her. Så har hun en murstein, og da kan folk skrive side opp og side ned. Fordi de har en slags fokus og en begrensning. Og jeg tenker at i verden som vi lever i, så er det ganske nytt at vi har så sykt mange muligheter. Dagligvarerbutikken for å kjøpe middag, og så kom jeg tomhent ut for det. Jeg klarte ikke å velge. Det er jo ikke sånn folk har hatt stort sett de siste 10 000 årene. Og vi har en sånn enorm mengde med valgfrihet i livene våre som gjør at vi kan bruke veldig mye energi på å lure på om vi tar de rette valgene. Først har du tatt et valg, lagd noen begrensninger, så kan du slippe å bruke tid på det. Og han, Mikael, jeg klarer ikke å si etternavnet hans, han som fant opp begrepet flow, denne flow-staten som man er i når man jobber og glemmer alt rundt seg. Han også pratet om begrensninger, at hvis man, i det man på en måte har for eksempel valgt seg en livspartner, Så å virkelig ha valgt da, bare nå har jeg valgt, det er deg. Så slipper man å bruke masse energi senere på å tenke sånn, tenk om gresset er grønnere på andre siden, tenk om jeg kunne fått det bedre, tenk om, tenk om, tenk om, ikke sant? Den energien kan brukes til mer fornuftige ting da, enn å lure på om livet kunne vært bedre. Og klassisk eksempel er Einstein som man sier alltid gikk med samme dress, Valgmuligheter, valget er gjort en gang for alle. Valget er tatt, ikke noe mer å tenke på, ikke noe mer å lure på, ikke noe mer å bruke energi og tid på. Og så tenker jeg altså på dette Dan Kennedy-sitatet om at de fleste mennesker går rundt med navlestrengen i hånda og leter etter et sted å plugge den inn. Som jo er en spissformulering selvfølgelig på at folk vil ha ledere. Og igjen så slo det meg at det handler jo kanskje om nettopp det. At da er det noen som tar de der valgene da. Firma skal den veien her. Skal bare hjelpe til. Ikke alle muligheter åpner. Det er så mye muligheter å gjøre. Og i alle ting, både jobb og karriere, og hvis du driver en business selvfølgelig, det jeg liker med det er at læret er stort, og du kan velge hvilken retning du skal gå, og hva slags type kunder du vil ha, og hva slags produkter du vil lage. Folk kan jo leve av de utroligste ting, men du må jo også velge, for ellers så kommer du ingen vei. Og risikerer også å smøre deg selv for tynt, for du har nødvendigvis begrenset ressurser. Og da må en strategi, er jo nettopp å fokusere ressursene dine i en retning. En siste tanke som har slått meg, som jeg vil prate om nå, som gjelder begrensninger, det handler om... Bruken av kunstig intelligens. Og en av de tingene som jeg pratet om før, som handler om hvordan for å få den kunstig intelligensen til å gjøre en god jobb, så må man også skape beskrankninger. Og derfor har jeg tidligere pratet om at programmering er så godt egnet. Fordi hvis du skriver noen kode som har syntaktiske feil, for eksempel, så så kompilerer ikke en gang koden. Da får du en umiddelbar tilbakemelding om at her er det noe gærent. Sånn at du krymper mulighetsrommet. Og så skriver vi kode som tester koden. Det å krympe mulighetsrommet, sånn at testene sier ifra at koden gjør jo ikke det den skal. Og så er det en tilbakemelding til deg, sånn at du på en måte... Slutter den begrensende muligheten for å halusinere og for å gjøre gerne ting. Og der har jeg også tenkt at vi mennesker også, hvis vi virkelig, hvis du tok bort alle sanseintrykk, så ville vi også halusinere. Altså hjernen drømmer når du kobler av kroppen om natta, så drømmer hjernen. Den halusinerer jo. Og tenker at det handler mye om at Du tar bort beskrankningene, begrensningene som sansene. Ha! I det jeg skulle publisere denne podcasten så så jeg at de siste flere minuttene av det jeg snakket om var blitt kuttet av. Jeg skal ikke spille inn om igjen. Jeg skal bare si at det jeg avsluttet med var Milan... Nei, ikke Milan Kondéria. Murakami. Som skriver ti sider hver dag og løper ti kilometer. Det er en beskrankning han har lagt på seg selv og gjør at han kan være veldig produktiv samtidig som han får mye hvile og rekreasjon. Det er selvfølgelig en grunn til at han kan være så produktiv. Det jeg avslutter med, det var å si at... Dette er jo det samme som jeg har, eller ikke det samme, men det er jo en lignende mekanisme som jeg har laget når jeg sier at jeg skal spille inn en podcast hver dag, og nå skal jeg også legge en beskrankning på meg selv, og det er en til, og det er at jeg ikke skal gjøre det på lørdager og søndager. Legge opp til at det er ikke noe jeg trenger å lure på, skal jeg gjøre det nå? Nå skal jeg spille inn en hver dag, men ikke på lørdager og søndager. Og så skal jeg, og det vil jeg virkelig anbefale, gå etter er det flere regler jeg kan lage for meg selv som tar bort unødvendig støy som gjør at jeg kan si, det er mange måter jeg kunne skapt trafikk for salgsmaskinen på, jeg kunne lagd Instagram-poster og TikTok og Twitter. Men jeg skal ikke gjøre det nå, så la oss si de neste tre månedene. Det er podcast jeg skal lage, det er en om dagen. Og så kan jeg jo etter hvert intervjue folk, jeg kan ha mer planlagte episoder. Jeg kan ha disse spur of the moment, jeg har en idé, la meg bare plappre episodene, fortsette med de. Men at i hvert fall dette formatet er det jeg holder på med i en god stund fremover, i tre måneder fremover. Kun dette jeg skal jobbe med. Fjerner jo veldig mye luring, energi og tid brukt på å tenke på hva jeg skal gjøre nå og nå. Er det riktig? Gi ting litt tid. Samtidig som du har begrenset hva du skal prøve, teste, jobbe med. Vært å tenke over!