5. november 2026

Superkrefter eller utbrenningsmaskin?

Transkript

Hele transkriptet

Taler A: I det siste så har jeg kjent på en enorm AI-fatig. Og da mener jeg ikke at jeg er lei av å bruke AI'er, jeg mener at jeg sitter og bruker de hele dagen gjennom. Og i motsetning til før, når jeg satt og konsentrerte meg om å skrive eller programmere og var i en sånn dyp sånn... Flow state, så er det så lett å sette i gang noe nå at jeg setter i gang en ting, og så begynner han å jobbe, og så står han og jobber med det en stund, så hva skal jeg gjøre da? Jo, da setter jeg i gang en ny, typisk klåd. Så begynner han å jobbe, og så setter jeg i gang en ny. Og så plutselig skal han først ha noe feedback, noe input, og sier pling, og så hopper jeg inn der, og så må jeg sette meg inn i hvilken kontekst var dette her igjen. Og så svarer jeg den, og så skal den neste ha input, og så skal den neste ha input, og så plutselig har jeg alt for mange ting gående samtidig. Og alle pinger meg til tur, og jeg driver bare og svarer på spørsmål. Fordi de stiller jo spørsmål, hvordan vil du ha dette? Åja, det hadde jeg ikke sagt noe om. Det vil jeg ha sånn, ok, dette må jeg tenke på. Her må jeg grave litt. Ikke sant? Så mange, mange, mange kontekstswitcher hele tiden. I stedet for dyp fordypning. Og det er også utrolig moro, for så kjempe mye gjort på kort tid. Det er virkelig en superkraft. Men hele utviklet bransjen har fått kjenne på en sånn AI-fatig. Det er veldig vanlig blitt. Og jeg leser en fyr nå som skrev at han trodde det var fordi han gjorde dette, fordi Det var liksom som han antropomorfiserte, han tenkte at det var som mennesker, ikke sant? Han skulle ikke la mennesker vente for lenge på svar. Så han ville svare så fort som mulig. Jeg tror for min del ikke at det er det jeg gjør. Jeg tror nesten det er mer sånn grådighet. Altså, her kan noen stå og jobbe for meg. Og så, jeg vil jo takke... Så jeg vil jo ikke at den skal stå og gjøre ingenting. Jeg må svare han så han kan fortsette å jobbe. Og jeg har satt opp jobber som kan stå og gå over natta og i helgen. Så det er noen som kan gjøre jobb. Det er jo helt meningsløst om de skal stå stille. Men så viser det seg at flaskehalsen er i bunn og grunn meg. Så hva gjør man da? Jo, man prøver selvfølgelig å sette opp... En agent og styre de andre agentene. Og det er ikke dumt. Men, men, det er jo til syvende og sist vi som må bestemme hva vi vil ha. Og så er det vi som kan godkjenne kvaliteten. Og så er det vi som står ansvarlig for det som er lagd. Så hvis du har en agent som bare styrer mange andre og lager masse slopp, det er ikke det vi skal ha. Sånn at jeg driver og øver meg på å ikke trenge å ha agenter kjørende. Og det har vært veldig deilig. Det å bare kunne si at nå er klokka fire, nå er det ingenting som står og går. Noen ganger så har dagen min vært sånn at jeg har brukt hele dagen sammen med Claude til å spekke opp en oppgave. Så kan en agent stå og gå hele natta og jobbe med den. Men da trenger ikke jeg å tenke på det. Start igjen. Men hvis det ikke er det som har skjedd i løpet av dagen, hvis det ikke er det jeg har brukt dagen min på, så må jeg ikke ha en stress for å si at herregud, nå må jeg sette i gang noe som kan begynne å gå i sånn sette i gang oppgave med stress. Det er ikke noe god idé. Da tar man jo sikkert dårlig valg og gjør ikke en grunnig nok analyse. Man er sliten på slutten av dagen. Så det er bare å trene på, tenker jeg. Det er jo min energi, det er jo mitt liv vi skal beskytte og lage bedre. Vi skal ikke bli en slave for agentenes spørsmål, og for at de har enorm arbeidskapasitet. Da kan både de og vi få hvile hvis det er sånn dagen spilte seg ut. Og jo mer jeg gjør det, noen dager er... Bedre enn andre dager. Men jo mer jeg gjør det, jo mer har jeg også den følelsen at jeg faktisk sitter i ro og mak med en oppgave av gangen sammen med agenten og spekker den opp, eller jobber iterativt. Det er to forskjellige måter å jobbe på, ikke sant? Enten spekke opp hele på forhånd, så den kan stå og gå hver ene timensvis. Eller jobbe iterativt sammen, se litt og litt, ok, hva hvis vi gjør sånn, hva hvis vi gjør sånn. En slags utforskning av mulighetsrommet. Men begge er jo gyldige måter å jobbe på, og har sine fordeler og ulemper, og sine bruksområder. Sånn at, og når jeg gjør det, når jeg sitter og gjør det, enten det lar den grille meg, som vi kaller det, at vi virkelig, jeg får lov til å virkelig gå dypt i hva er det egentlig jeg vil at den skal lage, for da kan den skrive opp. En stor spekk, og så kan du stå og jobbe med det etterpå. Eller vi sammen utforsker mulighetsrommet. Hvordan skal noe se ut? Hvordan skal det være? Hvordan skal ordene i dette være? Da kan du til og med klart skrive hvis du er veldig tett på. Hjelpe deg til idegenerering og sånt i skriving. Og da er det virkelig en ny følelse av superkraft som har oppstått i meg i hvert fall. Som programmerer, så har det å programmere en helt egen følelse. Det er ingen andre ting som gir den samme følelsen som den dype programmererfølelsen. Og i det siste så har jeg også begynt å få den AI-superkraftfølelsen. Programmering har alltid vært en superkraft. Du kan ta en idé og gjøre den om til virkelighet. Hvis man vil på enkle ord, tast litt på tastatur, og så kan du gjøre ideer om til virkelighet. Og en bare hundredobler det når man først får grep på hvordan man kan bruke den til å produsere kvalitet og ikke tulletøys. Og det begynner å, jeg kjenner nå at det er en ny følelse. Akkurat som programmering er en følelse, så er denne super, det er en power tool følelse rett og slett. Har power tool. Kunne sage før. Men fy faen, det som jeg sa nå om motorslag er veldig spennende å utforske, og selvfølgelig også veldig viktig å ikke gå inn i en ny burnout, da bare liksom hvile på et supervertøy denne gangen. Så...